Autumn Leaves
Anmeldelse av Tommy Olsson (Klassekampen)
Galleri Semmingsen, 13. november 2016
Espen Røise tar maleriet nye steder.
Malerier kan være ganske snodige greier, selv hvis man ser bort fra det som får noen til å erklære det død sånn cirka hvert tolvte år, og noen til å relansere det som den nye 8-super-filmen noen år senere. For maleriet har aldri vært fraværende. Og noen ganger dukker det opp noen som tar det nye steder – steder det enda ikke har vært.
Når det kommer itl Epsen Røises utstilling på Galleri Semmingsen, med den nok så presise tittelen “Autumn Leaves”, er vi plutselig et sted mellom en skogsti i oktober og “lavendel mist” av Jackson Pollock. Sånn omtrent. Dette rare, uforutsigbare, men akk så kjære stedet mellom den ville abstrakte ekspresjonismen og det saklige landskapsmaleriet. Det er ikke et helt uvanlig oppholdssted for en maler, men Røise er litt dristigere: Det er mye løv og så mange kvister her (med mindre man internt oversetter dem til de fargene og strekene de jo er). Og det minner en på det magiske utgangspunktet for denne aktiviteten, der kunstneren mer eller mindre er underkastet omgivelsene og agerer medium og fortolker dem.
Det er også i denne skumringen denne frodige gråsonen oppstår: et sted langt inne blant trærne, under bladene på marken, tidlig en grå morgen der den tunge lukten av våt jord stikker i neseborene. Denne gråsonen oppstår også på et loft på Manhattan i New York rundt 1952. Selv om det kanskje ikke var tilsiktet, kan det likevel se ut til å ligge der som et kunsthistorisk faktum det ikke helt går an å frigjøre seg fra. Og hvorfor skulle man det?
Når ting tetter seg til i så stor grad som det gjør her, oppstår det også et møtepunkt for langt flere ting. Det er for eksempel også et påfallende musikalsk prosjekt, et skikkelig disharmonisk et, og avgjort også en hybrid. Graden av adrenalin – seriekoblet fra 1959-tallets New York via 1980-tallets Berling og helt frem til en forblåst hage et sted i Bærum, eller muligens Akershus – hinter til den typen lydbilde du finner på side to av The Stooges “Funhouse”.
Men det kan selvsagt være sånn at hagen ligger i Oslo. Jeg gjetter bare nå, men det er ikke så viktig hvor løvene faller, så lenge de blir tatt vare på.